Småbondeliv

Å være piccolo contadino (småbonde) i Italia er av og til travelt. Nå ble det en kasse full av skall til oppfyring i uteovnen og ca fire kilo valnøtter og mandler til å ta med til Norge.  To tre av hvert slag ga ganske god avling. De andre trærne ga stort sett ingen ting. Både på grunn av brannen og av tørke.

Nå er det transporten til Norge som gjenstår.  Det blir visst full koffert på returen også.  Et par kanner med godsaker (extra vergine olio di oliva) må også hjem.

Tidligere har vi kjøpt olje av det nærmeste oljepresseri, (frantoio) men når jeg skulle handle i høst var det slutt. Alt var utsolgt.

Gode råd var dyre og på forespørsel fikk jeg beskjed om å dra til Villa Castelli eller Ceglie Messapica. Men så kom jeg på at det finnes en frantoio nærmere. Kanskje ble den ikke anbefalt på grunn av konkurransesituasjonen. men jeg dro i hvert fall dit. De hadde olje og endatil rimeligere enn det vår tidligere produsent forlangte.  € 35 for fem liter kvalitetsolje lar seg høre.  I norske penger, ca 67 pr liter.  Sist jeg sjekket hos Meny solgte de olje fra Puglia til ca 640 pr liter!

En liten digresjon; for noen år siden skulle Geir og jeg kjøpe olje. Vi ble spurt om vi ville ha organisk (økologisk), noe vi benektet. Da kom det tilbake; "nei, vi kan jo ikke drikke etiketten".  Det var sikkert samme olje som ble tappet på forskjellige kanner der kun etiketten var forskjellig.

Som sagt, det bærer snart hjemover. Hu der heima har lagt inn bestilling på mat. Helst ost med mye god smak.  Det er ordnet og ligger i kjøleskapet og venter på å bli pakket.  

I sommer når Sofie var her og vi var på apoteket ble vi anbefalt å kjøpe ost på Masseria Fragnite. Det var bedre ost enn den industriproduserte ble vi fortalt. Innkjøp ble foretatt da. Nytt besøk på lørdag, denne gang måtte jeg ta bilde av produsentene;

Selv om osten fra disse eksemplarene ikke kan transporteres til Norge. Holdbarheten på bøffelmozarella er relativt kort.  Men de hadde annet snop også. Blant annet små glass med karamellisert fiken nedlagt i grappa. Rett og slett nydelig spise.

Takarbeid og prokastinering.

Noen er bygget for fart, andre for tonnasje. Noen for styrke og noen for utholdenhet. Ingen av disse betegnelsene stemmer på meg.

Jeg har styrken i prokrastinering. Det holdt jeg på med i går.  Først et strøk til med kalk på baksiden av garasjen.  Sofie spurte nemlig om jeg syntes det var nok med to strøk. Innforstått; du kan godt smøre på et strøk til. Og siden hennes ønske er lov, var det bare å sette i gang.  

Hennes forslag gjorde at det ble bedre. Jeg vil ikke ha det for hvitt heller.  

Når det var gjort tenkte jeg at jeg likså godt kunne fuge taket samtidig.

Taket er flatt og brukes til oppsamling av regnvann.  Det er konstruert ved at det først legges bjelker formet som en ┴ . Mellom bjelkene legges det keramiske blokker. Oppå dette, et tynt lag med betong før det legges på fyllmasse. Deretter et nytt lag med betong som avrettes med fall før det legges spesielle steinfliser av chianche, en vanntett steinsort.  Fugene må ettersees minst hvert tredje år og fuges omigjen. De lokale har lært meg at det brukes en blanding av kalk, sement og vann.

Jeg satte igang, men i tillegg hadde jeg et tilslag av tetningstoff. Vel i gang med arbeidet oppdaget jeg at hele massen skilte seg og det la seg et lag med vann øverst og masse nederst og det måtte røres til stadighet.  Jeg ga opp. Ikke minst fordi det var strålende sol, vindstille og gruelig varmt å stå bøyd med en malerkost. Jeg forsto ikke hva som var galt. I tillegg ble det problem med synet idet svette lag seg som et lag på brilleglassene.

I dag morges tenkte jeg å hente spannet og lage ny blanding, denne gang uten tetningstoff.  Men da jeg kom opp på taket oppdaget jeg at det var skjedd endringer i blandingen.  Den hadde rett og slett forandret konsistens når den sto et døgn.  Så nå var det på’an igjen og etter halvannen time var taket fuget.

Så er det bare å komme til hektene igjen.  Det vil nok hjelpe godt når jeg sammen med de som bor i Villa Felizia drar til Torre Canne for lunch på en av de bedre fiskerestaurantene.

Som et lite tillegg etterpå; forretten for min del var som den forrige,
secondo var calamare fritti. Ingen direkte usmak på dette heller.

Høst og høsting

Det er ingen tvil om at det går mot høst.  Temperaturen er fortsatt behagelig med litt over 20 grader, men det kommer en og annen regnbyge. 

Jeg ville sjekke om kastanjene var modne og tok turen bak huset. Det var de ikke.  Men til gjengjeld var det valnøtter. I søkk og kav Så det ble høsting av valnøtter i stedet for kastanjer. 
Det hadde vært kjekt om kastanjene var modne før jeg reiser til Norge slik at jeg kan ta med meg noen til "hu der heima".   

Etter henting, blir de skylt før de legges i solen til tørk. Om litt skal de knekkes. Det er litt unødvendig å dra hjem skallene når det er innmaten som er det interessante. 


Jeg har allerede knekket et par kilo mandler fra i år og nesten et kilo valnøtter fra i fjor eller tidligere. 

Det blir godt i bødbaksten i vinter. 


Noe annet som er godt er sjømat. Her i Puglia bor vi midt mellom to hav, Adriaterhavet og det Joniske hav. 
Det betyr rikelig tilgang til havets frukter. Og siden Ceglie Messapica med sine 20.000 innbyggere har minst tre fiskebutikker i tillegg til det som selges i supermarkeder er det rikelig tilgang.

I dag var jeg innom Pescheria Adriatica og kjøpte et kilo blåskjell og fire østers. De ble lagt på grillen og smakte om ikke himmelsk, så slett ikke verst. Problemet er å få tak i skikkelig grillkull på denne tiden av året. Vanlig grillkull er brukt, men det er såvidt det vil ta fyr, så når jeg fant kullbriketter tenkte jeg at endelig... Men det var nedtur det også.  Neste grilling blir nok med bål av mandel- eller eikeved. 
 









Jeg må kanskje ta en tur med motorsaga langs veien og kappe passe greiner til neste års grilling. 

Lørdagsblogg

Fortsatt drives det og ryddes etter brannen.  Vedstabelen ble flammenes rov, men sannsynligvis ble akkurat den brannen slukket av brannvesenet..

Men det gjorde at muren bak ble “brannskadd”. Taket har jeg fjernet. Foreløpig får det hvile i fred til jeg finner en annen måte å lage tak på. Jeg hadde vært så lur at jeg hadde brukt popnagler når jeg laget det av platebiter, så nå er det nesten umulig å demontere.

Jeg har forsøkt å brenne restene av veden i “stufa norwegese”, koseovnen som blir brukt som kos i varme sommerkvelder. Det brant videre så jeg trenger ikke kaste den. Men jeg må

flytte veden etterhvert som det kalkes. Flytting gjøres med spade.

Restene av bassenget er også fjernet. Jeg har forsøkt å frese opp jorden, men det var vanskelig. Jorden under bassenget har ikke fått en dråpe vann på mange år og var omtrent så hard som sement. Det er bedre enn det var, men må nok ha litt fuktighet før neste forsøk.

Garasjens bakside skal også kalkes etter pussing. Jeg liker ikke å klatre i stige og jobbe samtidig, dermed ble en annen løsning valgt. Jeg har langt teleskopstang og jeg har kalkkost. Men, kosten må være i vinkel for at jeg skal kunne dyppe i spannet og kalke på avstand. Jernvarebutikken ble løsningen.

Jernvarebutikker, “ Ferramenta” finnes det mange av i småbyene her. Det er en fryd å komme inn i en slik, hilse “buon giorno” og gå på jakt etter smått og stort. Her kan man kjøpe en eneste mutter, eller et brett med tolv syltetøyglass, grillhansker, nytt blandebatteri til kjøkkenbenken, maling til stueveggen, eller netting og påler for gjerde til hønsegarden.  Pluss alt annet som man kan tenke seg og litt til. Litt som Malden på tårjå for de som er gamle nok til å huske. I Ceglie Messapica med ca 21000 innbyggere er det minst tre ferramenti.

Forleden dag kalket jeg resten av muren ut mot veien. Jeg startet tidlig om morgenen for å unngå den verste varmen når solen står på som verst. Jeg hadde med meg mobilen og bluetooth-høyttaler og spilte Staus quo mens jeg jobbet. Plutselig oppdaget jeg at jeg ble fulgt av en firfisle som satt oppå muren Helt stille satt den og kikket på meg. Jeg tik bilde med mobilen på ti cm. avstand, men den rørte seg ikke. Den satt så nær at jeg kom borti med kalkkosten og da flyttet den seg et lite stykke.

Kanskje stolte den på at hvis det ble krise kunne den slippe halen slik den har gjort tidligere. Når jeg var ferdig med å kalke og skrudde av musikken stakk den av.

Sempre lavoro (alltid arbeid)

Arbeid er av og til noe herk. Andre ganger er det kjekt.  
Jeg viser to bilder tatt omtrent fra samme sted men med ti års mellomrom. På første bilde viser huset tydelig, men garasjen er skjult av bjørnebærhekk. 







Neste bilde er tatt nå i høst etter brannen. Huset er nå skjult av trær som har vokst seg store i årenes løp, men garasjen viser bedre igjen. 
Det har vært umulig å få behandle baksiden med puss og kalk på grunn av bjørnebærhekken. Men nå ble den flammenes rov.  

Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. 
Nå gikk det an å komme til for å gi fasaden en annen overflate. 

Det ble innkjøpt intonaco i Villa Castelli. For de uinnvidde; Intonaco er puss av kalk som er blandet med sement. Vann tilsettes til passe konsistens og pronto, pussen er klar til bruk. 
Sekkene er i størrelse som vanlige sementsekker og koster € 3,- 

For å pusse veggen som er ca 10-12 kvm gikk det med intonaco for ca € 5.

Bjørnebærhekken er i god gang med å vokse opp igjen så jeg pusset bare selve garasjen, ikke muren som går under og forbi. 

Om jeg skal pusse helt ned er en vurdering som må tas når buskene har vokst opp. Det er endel svimerker etter brannen på garasjeveggen også. Her er det ikke intonaco, men kalk som må til. 

Kalk selges i 25 kilos plastsekker til samme pris som intonaco og kommer i konsistens omtrent som tannpasta. Kalken blandes ut ganske tynt før påføring. Den er lett å påføre med kost. 

Jeg tok et bilde av muren ut mot veien før jeg begynte kalking og ett etterpå. 

Kalken var ikke helt tørket når jeg tok siste bildet. Om det behøves er det bare å gi ett strøk til. Det er viktig å ikke legge på for mye om gangen. 

Kalken som jeg skriver om er et relativt ukjent begrep for oss nordmenn, derfor en liten forklaring.
Kalkstein brennes til den oppnår en temperatur på ca 800 grader.  Deretter knuses steinen og tilsettes vann. Vi får da det som kalles "lesket kalk" For å få høy kvalitet er det en fordel at dette produktet lagres noen år. 
Når så den leskede kalken blir tilsatt mer vann og brukt som maling, opptar den Co2 fra luften og prosessen "reverseres" Kalkmalingen går tilbake til sin opprinnelige form og blir kjemisk sett til kalkstein. Hvis man bruker ved til oppvarmingen har man altså et helt klimanøytralt produkt. Det er ikke mye maling som kan skryte på seg slike kvaliteter.

Likør

Vi har mye frukt og urter på eiendommen. Eller rettere sagt, vi hadde i alle fall før brannen i høst. Noe av det som vokser og gror havner til slutt i produksjon av likør.  Når det er sagt, volumet av produksjon overstiger volumet av konsum.  Slik er det ofte med hobbyer. Det har lett for å ta over.

Det kreves fire ingredienser for å lage likør. Smaksgiver, det være seg frukt eller urter, sukker, vann og sprit.  Sukker og sprit må kjøpes. Sukkerprisen i Italia er omtrent som i Norge, men spritprisen er på et annet nivå.  I Norge er literprisen på 60% alkohol minst kr 620.- Her i Italia får man kjøpt 96% til € 10 pr liter. (11 ganger så dyrt i Norge med dagens valutakurs)

Råstoffet som jeg har brukt til nå er;

Aprikos, moreller, epler, pærer, morbær, valnøtter, rosmarin, villappelsin, sitron, laurbær, vill fenikkel, mele cotogne (kvede), kaktusfiken, plomme, johannesbrødfrukt, granateple og granskudd (tatt med fra Norge).

Frukt, bortsett fra appelsin og sitron, blir som regel kjørt gjennom saftsentrifuge for å få mest smak og minst avfall, men urtene får bare ligge på sprit. Appelsin og sitron, der brukes stort sett bare skallet.

Etter å ligget i sprit noen dager eller uker alt ettersom, blir det tilsatt sukkerlake. Denne varierer i sukkerinnhold alt etter hva slag likør det skal bli, men personlig liker jeg ikke at det blir for søtt.

Deretter skal det siles. Først grovsiling gjennom kaffefilter, deretter legges en bomullsdott i trakten og det siles på ny. Dette siste tar tid.

Så er det lagring. Jo lenger jo bedre. Nå i høst hadde jeg ettersyn og så at noen av flaskene som har stått noen år hadde fått bunnfall. Dermed ble det ny siling, forhåpentlig for siste gang.

Som sagt, produksjon overstiger konsum og jeg har brukt å gi bort flasker som vennegaver. Bl. annet har Pasquale fått likør av Mele Cotogne. Det falt såpass i smak at året etter kom han med en kasse frukt siden han hadde sett at våre busker hadde liten avling,  og spurte forsiktig om jeg hadde mulighet til å lage litt mer slik at det kanskje falt mer i hans vei...

Noe det selvsagt gjorde.

Noe havner på peishyllen i fine keramikkflasker.

Mens andre havner på bakrommet i påvente av forfremmelse.

I år blir det lite eller ingen ingen produksjon. Urtene har stort sett brunnet opp, Mele Cotogne har få frukter og de andre fruktene var modne når vi ikke var her.  Men det kommer flere muligheter hvis vi lever og har helsa.

Litt jobbing og litt mat.

Slåmaskinen er ankommet og montert. Det er alltid en prøvelse når noe skal leveres på døren her i området.
Klok av skade har jeg fått laget en kjøreanvisning på italiensk. I klartekst med hvor man skal svinge til høyre eller venstre og nøyaktige avstander.  Dette er lagret som et googledokument som alle med linken kan få tilgang til.
Så også når jeg bestilte slåmaskinen. Flere steder anga jeg linken og forklarte at dette dokumentet bør printes og festes på esken slik at budfirmaet kunne finne fram. Det ble bekreftet av firmaet at det hadde de gjort.
Torsdag midt på dagen ringte firmaet og sa at budfirmaet var på vei til meg. Når jeg sa at jeg ikke var hjemme før om en halv time var det helt ok. Vel hjemkommet ble det venting og venting før jeg ringte selger og etterlyste. Da fikk jeg vite at budfirmaet hadde gitt opp og dratt sin kos.
Hvis jeg kunne ringe dem i morgen etter 9 og avtale så skulle det nok gå bra. Telefonnummer fikk jeg på mail. Jeg sendte en ny veibeskrivelse på sms og forsøkte å ringe fredag kl. 09.00. Telefonnummeret var ikke aktivt sa stemmen..... Ny kontakt med selger. Han sjekket og ringte tilbake og spurte om jeg kunne stille ved gravplassen i Ceglie kl. 12 så skulle budfirmaet komme dit. Men jeg måtte bekrefte med SMS til sjåføren først. Telefonen hans kunne visst bare brukes til SMS, ikke samtaler. Når jeg så sjåføren ca 12:30 forsto jeg at å lære en slik person å ringe eller motta samtaler nok kunne by på problemer.
Et par timer etter hjemkomst var dyret montert og prøvestartet.

Men den blir nok ikke satt i arbeid før neste år. Vi trodde at det hadde regnet og at graset sto mannshøyt. Det stemte ikke. Det har ikke regnet siden mai fortalte Pasquale.  Men så begynte det å regne litt i dag og da blir det bare gjørme om jeg skulle prøve å komme utpå for å hente litt småstein.

Pasquale klaget også over årets avlinger. Eller mer mangel på sådanne. Han kunne fortelle at det nesten ikke var oliven hos noen i Puglia. Tomater og vindruer var det også smått stelt med. Får nok passe på å kjøpe fjorårets olivenolje så man ikke blir helt ruinert. Etter at vi kjøpte hus her har vårt oljeforbruk skutt i været. så nå varer en fem-literskanne ikke så veldig lenge.  

Fredag kveld dro jeg til Torre Canne for et måltid på en velkjent sjømatrestaurant. Terje og Geir stilte også opp, sistnevnte som sjåfør.

Det er kanskje ikke snilt å vise bilder, men jeg tar sjansen.

Om det kan være noen trøst, på hjemveien ble det høljeregn og torevær....

Det er ikke alltid at reisen er halve opplevelsen.

Denne gang hadde jeg bestilt billetter i god tid for å få best mulig reisetid og pris. Ikke minst siden det var to andre rogalendinger som også skulle reise samme dag og jeg ville gjerne ha reisefølge.

Ikke lenge etter bestilling ble min billett endret. Senere avgårde og tilsvarende senere framme ble resultatet til slutt.
Når reisedagen opprant viste det seg at flyet fra Stavanger kom sent inn og ble dermed ca en time forsinket på ruten til Amsterdam.
Opprinnelig hadde jeg 50 minutter på å nå neste fly, så selvsagt nådde jeg ikke den avgangen. Det tikket inn en SMS om at jeg var ombooket til et fly via Milano neste morgen. Det likte jeg dårlig så jeg skyndte meg til transferdesken for om mulig få en bedre løsning.

Det ordnet seg til slutt ved hjelp av en nødløgn og verbal smøring av saksbehandler. I tillegg til voucher på 10 euro til mat ble det ordnet slik at jeg kom med flyet som skulle dra 16.30
Det var nok verre med reisefølget på ca 40 personer fra Stavanger som skulle på tur til Castellabate. De skulle reise ca 4-5 timer med buss fra Roma. Noen få kom med samme fly som jeg, men de fleste måtte ta et senere fly.

Dette flyet var også forsinket. Ikke mer enn en god halvtime slik at jeg hadde god tid til siste fly.
På flyet til Roma hadde jeg sete ved siden av Leoluca Orlando, ordføreren i Palermo. Han har ikke hoppet over mange måltider i sin tid, så det var en beklemt følelse under mye av turen. Han kunne fortelle at han hadde vært i Stavanger i forbindelse med Kapittelfestivalen og var ganske forskrekket over været i Norge. Han visste ikke at den norske sommeren skjedde i september i år.

I Roma ble det ennå en spesiell opplevelse. Når jeg sto i boardingkø ble jeg ropt opp og måtte henvende meg i skranken. Der fikk jeg forklart at jeg måtte bli med og åpne den innsjekkede kofferten. I egen bil bar det avgårde til området for omlasting av bagasje. Der ble jeg møtt av bevæpnet politi og vakter. Jeg måtte bli med på et lite kontor og åpne kodelåsen. Deretter ble jeg beordret vekk mens vakter sjekket innholdet. De fant en flaskeåpner som kunne minne om et våpen. Når det var avklart var det til flyet med både meg og koffert. Det ble nesten som om jeg var VIP. Det var greit å vite at kofferten kom fram sammen med meg for en gangs skyld.

Onsdag kunne jeg endelig ta matrikkelen i øyesyn. Jeg hadde sett for meg at gras hadde vokst opp på grunn av regn, men det har visst ikke regnet en dråpe etter brannen. Det blir mye jobbing med å få ting i orden framover.
Her var det i sin tid en vedstabel med tak over.


Taket var metall lagt over bjelker av tre. Nå må det få metallbjelker i stedet.

 Dette var et hønsehus. Det var bygd av tre. Tre og brann er ikke en god kombinasjon. 

Dette blir ikke gjenoppbygget i første omgang. Vi må først få en avgjørelse om lengden på opphold i framtiden. Det er avhengig av hvor mange som stiller som donorer.

Baksiden av garasjen har vært dekket av mannshøy bjørnebærhekk. Nå er det endelig mulig å komme til å pusse og kalke murveggen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Som et lite tillegg;
2. august skrev jeg om Sofies helseproblemer. Nå har det blitt bekreftet at alle kirurgiske inngrep (og det har vært mange) har medført at hun er fri for føflekkreft og skal tilbake i transplantasjonskøen for å få en ny nyre. Gi melding til dine nærmeste at du er donor så kanskje mange liv kan reddes eller noen medmennesker kan få lenger levetid. 
Lurer du på om du kan brukes? En lever kan transplanteres til to, nyrer til to, lunger til en, øyelinser til en eller to, hjerte og lunger til to. Opp mot syv personer kan få ett bedre og lengre liv hvis du forteller dine nærmeste om at du er donor! 

Hus til salgs.

Nei, vi skal ikke selge bare så det er sagt til å begynne med.

Men, norske venner av oss skal selge eiendommen sin. Og vi har valgt å hjelpe til så langt vi kan.

Derfor blogger vi om det og ber om hjelp til å spre informasjon slik at hvis det er noen som er på jakt etter hus i Italia kanskje kan se dette som et alternativ.

Oppdatering;  Huset er solgt. 

Getting there is half the fun

Eller på norsk; noen ganger er reisen målet.

I utgangspunktet er jeg optimist. Tar alle gleder på forskudd, all planlegging er kjekt og nedturer får man ta hvis de mot formodning kommer.

Brannen for et par uker siden var en slik nedtur. Den er tilbakelagt og planlegging til neste tur er i full gang.
Billetter for Livar er bestilt for lang tid siden. Fordelen med å bestille i meget god tid er at prisen er lavest da. Ulempen er at det kan skje endringer av billetten. Det har skjedd denne gangen. Utreisen er forskjøvet seks timer, det samme er ankomsten som nå skjer sent på kvelden den 26. september.

Om Sofie blir med denne gangen også er mer usikkert. Hun er fremdeles ute av transplantasjonskøen og har hatt flere operasjoner for å fjerne føflekkkreft. Vi tror, men vi vet ikke om alt er fjernet og om hun er frisk nok til å komme inn i køen igjen. Vi vet heller ikke når vi får vite og det er noe av det vi liker minst. Det kan gå en måned til før vi får vite.
Det er allikevel noe positivt; når hun kommer tilbake på listen for transplantasjon kommer hun inn i køen på samme sted som hun var tidligere.

Imens planlegges det for oppholdet i Villa Serena.
Brannen, eller mer korrekt spredningen av brannen over vår eiendom var ikke noe vi likte. Det skyldtes høyt tørt gress. Tidligere år har jeg kunnet holde graset nede på et akseptabelt nivå, men når det går lang tid mellom hvert besøk blir det vanskelig.
Vi kunne leiet en bonde til å kjøre skålharv over stykket.

Det er slett ikke problemfritt. Det blir liggende mye gras igjen både over og delvis under jorden og terrenget blir veldig ujevnt. Dermed må det kjøres flere ganger i løpet av året. Hver gang koster det mellom €50 og 100. Forsåvidt ingen upris, men det blir fort penger av det.






For et par år siden slo jeg hele stykket med rydningssag.

Det bråkte og etterpå føltes det som om ryggen var av flere steder.  Men etterpå kunne jeg kjøre jordfreser og få hele stykket slett og jevnt.   Slik er jorden nå.

Neste forsøk blir slåmaskin. Eller som det heter i Italia; Motofalciatrice.

Da kan det gå an å få slått gras som er både høyt og lavt.  Kunne jeg i tillegg funnet en bonde som trengte høy kunne jeg slått to fluer i en smekk, men det blir nok heller vanskelig. Det blir nok heller oppsamling og brenning etter at jordfreseren har gått noen runder.

Pyromanene er løse

Det brenner.
Det var meldingen fra Giuseppe fra alarmselskapet torsdag kl. 16:48.  Forsåvidt ikke noe nytt, men denne gangen er vi i Norge, ikke i Villa Serena.

Tomten på nordsiden har et uavklart eierforhold. Der gjelder regelen om førstemann til møllen. Derfor er det forskjellige drivere fra år til år, alt etter hvem som er først til å får sådd. For å få bort gammelt gress setter de fyr og stikker av.
Det finnes en annen mulighet også, nemlig at det kastes en sigarett fra en forbipasserende bil.

Uansett grunn, i dag brant det heftig. Det har ikke regnet på lang tid og med temperaturer mellom 30 og 35 og luftfuktighet under 20% tørker det meste ganske fort.
Det har aldri vært så god fyr så lenge vi har hatt hus der.

Bildet av nabotomten er tatt fra veien på hjørnet av vår eiendom.












Ilden har vært så kraftig at den har hoppet over muren og brent i grønnsakhagen vår. Noe gammelt treverk som lå under litt plast på andre siden av garasjen  brant også opp. Bjørnebærhekken på nabotomten er sannsynligvis nedbrent.

På baksiden av huset har den også beveget seg inn på tomten. Det som vi kaller bakhagen er utbrent. Hvordan det har gått med frukttrærne vet vi ingen ting om.
Rundt huset har det også vært god fyr. Mesteparten av veden i vedstabelen har heldigvis ikke brunnet opp. Kanskje takket være brannvesenet.

Vi har et "oppå-jorden" basseng. Det har ikke brunnet, men har krympet.
Det var ødelagt fra før og bare sto der for å holde ugras borte i tilfelle vi ville kjøpe nytt basseng en eller annen gang.

Det som er mes bekymringsfullt er hva som har skjedd med busker og trær. Vi kan se at "Vita Americana" har lidd vondt. Men vi regner med at den klarer av det meste.
Blåregnen har også klart seg og er nok også en av dem som er vanskelig å drepe.
Heldigvis er også annekset uskadet så langt vi kan se.

Etterhvert dukket brannvesenet opp og fikk kontroll over situasjonen.

Etterord;

Hadde dette skjedd for 20 år siden hadde vi sannsynligvis ikke visst noen ting før vi kom tilbake til Villa Serena. Kanskje en mistanke etter en skurrete telefonsamtale der en person snakket en nesten uforståelig italiensk dialekt.  Nå fikk vi vite om det mens det skjedde. Den tekniske utvikling slutter ikke å forundre og imponere meg. 

Oppdatering 21. juli.

Cosmopol, vårt alarmselskap er de som har holdt oss oppdatert på det meste underveis. Det har også vår nabo; Maurizio. I går kveld kom det melding fra Giuseppe (Cosmopol) om at han hadde vært tilbake og låst porten idet alt var slukket.  Fra Maurizio fikk vi bilde av vedstabelen som brant lystig tidligere på kvelden. Hvor mye brannvesenet har klart å slukke vites ikke. 

Det gamle bassenget var begge bekymret over. 

Jeg kunne berolige og fortelle at det allerede var punktert flere steder og skulle byttes dersom barnebarna ville komme på besøk.

Slutt igjen

Så er det over for denne gangen også.  Det har vært kjekt for Sofie å endelig kunne komme tilbake til Villa Serena, selv om grunnen til muligheten kunne vært kjekkere.

Men, nå er engang livet slik at vi ikke vet hva som skjer framover. Heldigvis.

Men uansett, vi har hatt noen herlige dager her i vårt paradis. Vi har hatt mulighet til å spise og drikke godt, både på plasser vi er godt kjent og på nye spisesteder som har overrasket veldig positivt.  Fra den enkleste pizza hos La Capricciosa i Ceglie Messapica

til Relais Masseria Sant'Elia ute på landet i Martina Franca.

Vi har brukt dette oppholdet til mer utespising enn vi har gjort noen gang tidligere. Sofie har gledet seg ekstra til denne turen, nettopp på grunn av maten i Puglia. Jeg er fullstendig klar over at alle regioner i Italia påstår at akkurat de har den beste maten. Forskjellen er bare at her er det ikke en påstand, det er noe vi vet. 

Vi kom for sent til å få smakt egne moreller. Vi nådde akkurat å plukke den siste aprikos fra eget tre.
Vi ble akkurat lenge nok til å få se at Canna'en blomstret.

Men hver dag kunne vi beundre nye blomster på kapersbuskene.



Noen få dager har temperaturen vært så lav at det har vært mulig å arbeide ute. I alle fall hvis man startet tidlig om morgenen.

Nå er det bare å glede seg til neste gang. Går alt etter planen skal Livar nedover igjen i september. Men planer kan bli forandret på kort varsel.  Sofie kan jo få en etterlengtet telefon om at en donor er tilgjengelig. Da forandres alle planer på et øyeblikk og det blir full konsentrasjon om å få henne frisk igjen.

Så gjenstår å takke. Takk til Terje som hentet oss på flyplassen, takk til Geir som leverer oss tilbake til flyplassen. Takk for gode stunder i lag rundt matbord og for godt drøs. Takk til Hadi som hjalp med slåtten.
Og takk til alle våre italienske venner som tar så godt vare på oss. Uten dem ville oppholdet ikke vært så kjekt som det har vært.

Varme og mat.

Jeg oppdaget, litt for sent at jeg blogget nesten likt i to innlegg. Det får så være.

Vi har det varmt for tiden. Mellom 30 og 35 grader, Og det er her oppe i høyden på kanten av Itriadalen. Vi bor 353 meter over havnivå og nå i varmen er det en fordel. Nede på slettelandet, Grottaglie og andre byer og områder  på Salentohalvøya er det flere grader varmere. Vi var på besøk hos Geir og Anne Marie i går og der var det syv grader varmere enn når vi kom hjem. Deres hus ligger på 115 meters høyde.

Jeg hadde et lite ærend inn i annekset vårt. Skulle hente en hov på aluminiumskaft. Det brant i hånden. Jeg la ut termometer og kort tid etterpå viste det 45 grader. Slik er det med uisolerte trebygg her i "mezzogiorno".
Når vi vasker klær og henger det til tørk kan vi nesten ta inn det første vi hang opp når vi har hengt opp alt og er kommet til enden av snoren.  Med 20% luftfuktighet er det ganske god klestørk. Det gjør også at varmen ikke føles så ubehagelig som vi husker fra en til til Brasil for noen år siden. Der var skjorten gjennomvåt etter å ha beveget meg noen få meter.

Lørdag kveld var det ut og spise igjen. Vi har fått mye hjelp av våre naboer Maurizio og AnnaLisa i forbindelse med Sofies bestilling av dialysevæske. Vi følte at vi måtte gjøre litt gjengjeld og ba dem finne tid og sted for en matbit.  De fant Relais Masseria Sant'Elia i Martina Franca.

Vi hadde fått beskjed om å spise lite i løpet av lørdagen for vi trengte å være sultne.

Og det var en korrekt beskjed. Langt ute på landet, etter å  ha kjørt på smale veier der det nesten ikke var plass til bilen, kom vi fram til Idas sted. Og vi ble meget godt mottatt. 

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal skrive om maten, men litt fortelling må til.  Først av alt, dette er ikke et sted man bare dukker opp til og får bord. Det må forhåndsbestilles minst en dag i forveien. Grunnen er at kokken ikke bruker (kjøleskap og)  fryser. Når bordbestilling er foretatt, blir det innkjøpt til kveldens måltid om formiddagen.  Dermed er man heller ikke sikker på hva man får servert, man bare vet at det er rikelig.  Vi fikk minst 15 forskjellige antipasti før vi fikk kjøttrettene. Sistnevnte var små koteletter av geitekje og biff av kalv.  Maten fikk følge av en rødvin fra Tenute Girolamo (fra øverste hylle) 

Er du i området, ta en tur dit.  Har du GPS så får du koordinatene her;  N 40.44.102 Ø 17.18.373