tirsdag 26. mai 2015

Av med gips, nei og ja. Livars helsereise.


Mandagen startet med å ankomme kl 08; 30 på sykehuset i Martina Franca. Klok av skade startet jeg på Pronto Soccorso (legevakten) men fikk beskjed om at jeg bare skulle gå til ortopedisk avdeling, primo piano.


Etter omtrent en time på gangen, fikk jeg beskjed om å dra ned til røntgen. Det var litt uklart hvilken rekkefølge ting skulle skje i og når jeg forklarte at mine italienskkunnskaper ikke var helt 100 økte bare volumet på stemmen hos damen. Forøvrig samme dame som la på gipsen den 1. mai og sa at jeg aktuelle komme tilbake den 25. På røngtenavdelingen ble jeg nektet undersøkelse pga manglende rekvisisjon fra lege!. Jeg dro derfor til min fastlege i Ceglie for rekvisisjon. Heldigvis kunne de fjerne gipsen på sykehuset i Ceglie ble jeg fortalt. Jeg ankom sykehuset omtrent kl 09.40. Trakk kølapp nr 82 samtidig som de ropte inn nr 66. Kl. 11 etter ca halvannen times venting ble det min tur men fikk beskjed om at jeg måtte vente 5 minutter til for det var opptatt på det rommet de skulle bruke.

Det ble ropt opp nummer og av og til var det flere som smatt inn døren utenom tur. Noen hamret på døren og ble sluppet inn - uten kølapp.

Etter tre kvarter spurte jeg om det snart var min tur, men rommet var fortsatt opptatt. 


Tilslutt kl 12:10 kom jeg inn på rommet der gipsen skulle fjernes. Da måtte jeg undersøkes av en lege og ble beordret ny venting.  Etter en drøy halvtime kom neste beskjed. Vi kan ikke gjøre noe mer i dag, dra hjem og kom tilbake i morgen tidlig kl. 09.00


Slik så venterommet ut når jeg dro hjemover. Stor forskjell fra når jeg ankom.  Det er en smule forskjell på venterom her og i Norge. 






Jeg dro ikke hjem, det var tid for lunch. Osteria Pugliese skuffet ikke og  snart var både patate fritte og calamare fritte fortært. 



 På vei tilbake til bilen kom det kjørende en gammel Moto Guzzi motorsykkel over Piazza Plebicito. Jeg spurte om lov til å ta bilder og det fikk jeg. Det er kjekt å se at gammelt maskineri blir tatt vare på. 





Tirsdag var det på'an igjen.



I god tid stilte jeg opp på sykehuset.  Allerede 20 min før ni når jeg hadde fått avtale.  Jeg regnet med at det med avtaler og tider ikke var noe de ville bry seg om.  Derfor god tid og kølapp.
Før det hadde gått 5 min fikk jeg beskjed om å dra til røntgenavdelingen. Det skulle tas ett bilde før og ett etter.  Men jeg hadde bare rekvisisjon på ett bilde.  
Måtte løpe til legen for å få ny rekvisisjon.
Eventuelt dra til Francavilla Fontana på sykehuset der. Det ville jeg ikke,  gidder ikke å begynne prosessen på ny. Det får holde med to sykehus.    
Hos legen  var det stengt. 
Tilbake til sykehuset,  inn på ortopedisk avdeling igjen.  Derfra ble jeg fulgt til røntgen der jeg fikk beskjed om å gå ned i resepsjonen for å få ny rekvisisjon derfra.   Så ble jeg fulgt opp til røntgen for tredje gang. Deretter ned til resepsjonen der det måtte betales € 56, 80. Opp igjen med mer papirer og endelig kl 09:15 kunne jeg sette meg ned i køen for røntgen.  Andpusten og svett etter løpetur til og fra legen samt 7 ganger opp og ned i tunge italienske trapper.   Jeg skulle visst heller ha klippet gipsen selv. Men på den annen side så er det en opplevelse dette og. 

09; 30 ferdig med røntgen og venter på neste oppgave som er å vente på lege! Dokumenter er levert til ortopedisk avdeling og jeg har det laveste kønummeret av samtlige. Det ble bare ti minutter ventetid før jeg kom inn på rommet der gipsen skulle fjernes. Der ble det mer venting.
10.05 lege ankommer, kaster et blikk på papirene og går igjen.

Endelig kl 10.15 ble gipsen fjernet.  Jeg kan se hånden,  men kan ikke bevege fingrene.

Etter det måtte jeg ned til resepsjonen for å betale 24, 20 for ny røntgen.  Opp til røntgenavdelingen for å vente på ny fotografering.   Det tok sin tid, men til slutt var bildene tatt og jeg kunne dra tilbake til ortopedisk avdeling.  
Der forlangte de kølapp. Heldigvis hadde jeg tatt vare på lappen som viste at jeg var først av alle oppmøtte. 

Inn til legekontoret og ny venting. Til slutt ankom "medico" som dro og bøyde  fingeren sideveis for å sjekke om det var vondt. Det var ikke vondt når han dro, men å bøye leddene etter nesten fire uker i gips er smertefullt. Beskjeden var at jeg skulle fylle to kar med vann. Et med isvann og ett med lunkent vann. Stikke hånden vekselvis mellom de to kar og bøye fingrene underveis.  Hånden "ser ikke ut" flasset, tørr, hoven etc. Nå er det vel bare å vente.

Kl. 11;10 kunne jeg forlate sykehuset med kvitteringer samt "hentelapp" slik at jeg kunne få hente røntgenbildene etter 9. juni. 


søndag 24. mai 2015

Når villdyret våkner

Eller Motocoltivatore V
.
Mandag 25. skal jeg på sykehus i Martina Franca. Forhåpentlig får jeg fjernet gipsen. Det er etterlengtet selv om jeg regner med litt innkjøringsproblemer etter 25 dager med tre fingre i gips

Jeg har dratt i gang motocoltivatoren et par-tre ganger allikevel.  Det er en rutine som må trenes på. Det er ikke bare å dra i snoren som på en plenklipper. Nei, først må gasspådraget stilles på fullt. Deretter er det en hendel på siden av motorblokken som må dras ut. Til slutt vikles snoren på starthjulet og man drar og gir slakk slik at motoren liksom "gynger" før man gir et skikkelig pådrag slik at stemplet slår over.  Plenklipper er som regel under 150 cc og bensindrevet. "Villdyret" er på 707 cc - en sylinder - dieseldrevet med høy kompresjon.

Å kjøre den i grønnsakhagen er en sak. Der må det stoppes og snus etter fire-fem meter. Ganske mye bry når det må gjøres med bare en hånd.

Lørdag startet jeg den opp og kjørte over til bakhagen. Tidligere har jeg klippet gress i noen striper slik at det skal være lettere å frese. Jeg fikk kjørt noen runder for å få testet opplegget. Det gikk relativt bra, men å koble inn og ut freseaggregatet, differensialsperre og slikt var nesten umulig med bare en hånd og litt...
Men det ble allikevel resultat utav turen.

Noe av det kjekkeste var å oppdage at det ikke var så mye steiner som jeg hadde trodd på forhånd. Det kan lett bli bra til slutt.

Siden det sies at godt begynt er halvt fullendt kan jeg si at jeg har halvparten igjen.

Og mandag er det nye lodder og nye sjanser.


Vi har også besluttet oss for å installere alarm. Etter anbefalinger på nettet og hos vår venninne Pamela falt valget på Cosmopol. Installering ble gjort i løpet av et par dager så nå har vi alarm på alle vinduer og dører, inkl. garasjen.
Manglende skriveferdigheter (gips) gjorde at bruksanvisningen ble så som så, noe som igjen har medført tre falske alarmer. En ved å legge inn feil kombinasjon på panelet, en ved å gå inn og raskt ut igjen uten å slå alarmen av og på (jeg var rask, men det det hjalp ikke)  og en ved å dra opp vindusjalusiet om morgenen før alarmen var blitt avslått.
For vår del er det like bra, vi lærer litt etterhvert og vekterne lærer seg raskeste veien til oss.




tirsdag 12. mai 2015

Tur, eller er det retur?

Vi har hatt en liten norgestur. Sofies eldste barnebarn skulle konfirmeres og det krever selvfølgelig tilstedeværelse. At jeg kom og ikke bare Sofie skulle være en overraskelse for Hannah, men det skar seg når jeg la ut et bilde på Facebook.

Jeg skulle nemlig handle litt på fredag og på lappen var det skrevet meierismør. Hos Meny Helgø hadde de sånt vanlig meierismør i to størrelser. 250 og 500 gram.  Forskjellen i pris var kr.1,60. Forskjellen i kilopris var desto større.  103,60 for den lille pakken og 55,- for halvkilospakken.

Av forskjellige årsaker skal Sofie være igjen i Norge en stund før hun setter kursen tilbake til Villa Serena.
Jeg derimot må tilbake fort som bare det. Hønene må ha mat og vann, planter i krukker og kar må også få litt dihydrogenmonoksid på nesten daglig basis.

Planlagt retur til Villa Serena var mandag 11. mai kl 14;15 fra Sola med landing i Brindisi kl 22:40

Natt til lørdag tikket det inn en melding fra Alitalia til meg. Beskjeden var at min returbillett til Brindisi den 11. mai var endret. Jeg skulle bli kontaktet i løpet av kort tid. Det kom ingen slik beskjed.  

Jeg sjekket opp nettsiden til Alitalia og der fikk jeg en annen beskjed; billetten var kansellert og jeg måtte kontakte Alitalia på telefon. Det gjorde jeg og etter nesten 40 minutter i telefon til Italia fikk jeg bekreftet at den billetten jeg hadde kjøpt opprinnelig nå gjaldt som før.


Mandag formiddag fikk jeg en telefon, denne gangen fra Aviator på Sola. Beskjeden var at de ville ombooke meg til en tidligere avgang på grunn av kaoset etter brannen på Roma flyplass Det var selvfølgelig greit for meg, Siden det også betydde tidligere ankomst til Brindisi. 
Når jeg kom til Sola viste det seg at det ikke var noe de kunne gjøre allikevel så jeg måtte bare reise som opprinnelig planlagt. 

 Når jeg kom til Amsterdam og skulle sjekke inn på flyet, fikk jeg oppgradering fra sete 24H til 1H; World Business Class.


Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje det var fordi jeg reiste alene og at de hadde ett ledig sete på første klasse? Det var i alle fall romslige og gode seter. Billettprisen for dette ene strekket, på denne klassen koster omtrent tre ganger så mye som jeg betalte for hele reisen T/R.
Etter brannen på flyplassen i Roma og kapasiteten er redusert til 60%. Flyselskapene setter dermed opp større fly og kansellerer noen avganger. 

Det betydde et stort kaos på flyplassen. Like mange passasjerer som før men på mye mindre område. Det var nesten umulig å finne et sete å hvile seg på. 
Siste del av turen gikk som det pleier. 20 minutter forsinket avreise og  ankomst etter ruten i Brindisi. Det var bra, ikke minst fordi parkeringsplassen stenger 20 minutter etter oppsatt ankomsttid.

Jeg nådde det akkurat og kunne kjøre ut fra parkeringsplassen 3 minutt før den stengte.
Og allerede tirsdag savner jeg lille Anna og noe større Lucas. Sistnevnte er sjelden i ro så fotografering er vanskelig.

Det kan nok hende det blir lettere mot slutten av neste måned da begge kommer på ferie til "Talia"

tirsdag 5. mai 2015

Bloggtørke

Etter at Motocoltivatoren slo tilbake er den nå omdøpt fra "dyret" til "villdyret".  Selv er jeg redusert fra noenlunde oppegående til handicappet.

Hånden som jeg fikk vondt i ble verre og allerede neste dag dro jeg til sykehuset. Den opplevelsen kunne det blitt egen blogg om, men når en kjevhendt får problemer med venstre hånd er ikke akkurat jobbing på tastatur det som prioriteres først.



Bloggarkiv

Følgere