mandag 30. september 2013

Høstetid og norgesbesøk.

Rett før vi dro fra Norge spurte jeg Ørnulf om det var mulig å få med noen knoller fra hans jordskokk. På grunn av tele i jorden var det ikke mulig og jeg kjøpte derfor åtte knoller hos Meny Helgø (1/2 kg til kr. 50)
De kom fort i jorden og 8. mai stakk alle sammen hodene opp igjen.

Siden har de vokst og vokst. Fått gjødsel og vann etter alle kunstens regler.





Nå er de over to meter høye og blomstrer.

Det vil si, de var to meter høye. I dag brakk de fleste stenglene i et vindkast.

Høstetid.

To planter ble gravd opp. Tilsammen halvannet kilo. Så nå blir det å tråle nettet etter spennende oppskrifter.














Søndag var vi på suppleringstur til Geir og Anne Marie. Litt syltetøy, et dusin egg og litt tomatsaus ble plassert i kjøleskapet i påvente av at de ankommer utpå dagen tirsdag.

Når vi allikevel var så nær San Vito dei Normanni tenkte vi at en kort visitt hos Angela og Guido
 kunne være kjekt. Og det ble det. Den korte visitten ble faktisk over fire timer med innlagt herlig lunch.


Mens vi var der tikket det inn en SMS fra Espen A.H. Han fortalte at familien nå var i Ostuni og de ville gjerne treffe oss.  På grunn av full avtalebok ble vi enige om lunch mandag.

For etter San Vito måtte vi til Grottaglie. Vi hadde sagt ja til ettermiddagskaffe der. Cira serverte hjemmebakt pai. God mat, god drikke og gode venner gjør at livet føles lett.

Så kom det telefon fra Pamela som driver B&B Sant'Anna i Ceglie. Hun fortalte at hun hadde fire nordmenn på overnattingsbesøk. De kom på grunn av avisartikkelen om Puglia.
Hun er så takknemlig for at vi hjelper til med  skaffe gjester.

Mandag morgen måtte jeg til Ceglie for å få vasket bilen innvendig og utvendig. Det tar en times tid og da bruker jeg ta en tur i gatene for å ha noe å se på i ventetiden. I hovedgaten ser jeg fire eldre turister og spurte dem på italiensk om de var turister. "Yes, we are Norwegians" var svaret og derfra ble det lettere. Vi stakk innom på gelateria for hver sin is og deretter på uteservering ved Pazza Plebicito der kaffe ble inntatt. De fortalte at de aldri før hadde vært så langt øst i Italia, men at det slett ikke ble siste gang. Og "hotellet" de bodde på var det mest spesielle og vakre de noen gang hadde overnattet på.

Etter litt handling var det tid for å møte Espen m. fam. og sammen dro vi hjemom for å hente Sofie før vi dro videre til Martina Franca. (Espen ville også se Bøgvald, den mest kjente hanen i hele Italia)

Vi havnet på Osteria del Coco Pazzo der vi fikk et godt måltid (som alltid) av Stefano.  Tre timer med spising igjen. Det må ikke bli en vane. Det kan bli farlig for livlinjen.

Slik går no dagan...

tirsdag 24. september 2013

Og maen han gjekk seg i vedaskog... og Pasquale fyller år.

I fjor i september kom Martino og saget ned noen trær i bakhagen. Noen ble felt, andre beskåret slik at de ikke kom i konflikt med strømledningene som går over tomten.  Dette var en jobb jeg ikke ville gjøre selv, i og med at det betydde klatring og håndtering av motorsag på høyt nivå.

Jobben ble utført til alles tilfredshet, men det betydde at en mengde greiner og småstammer ble liggende igjen. I vår når tomta ble harvet ble det også felt noen trær ved hjelp av tauverk og traktor. Det jeg oppdaget siden var at et tre på den andre siden av eiendommen hadde blitt brukket ned under harvingen. Heldigvis uten personskader.

Men, alt dette betydde at det var en mengde stammer, greiner og kvister som krevde etterarbeid.  De største stammene ble kappet og kløyvd nokså snart,  men mye ble liggende igjen. Endelig har været blitt slik at tungt utearbeid kan gjennomføres. Lisa hjalp mye til når hun var her, men det er mye igjen. Så nå går dagene med å kappe greiner, brenne det som er smått og kappe det som er fyringsved.
Vedstabelen øker for hver dag....












Søndag var det igjen tid for fest.
Nabo Pasquale fylte 61 og som alltid blir vi invitert med på festen. Denne gang til lunch - kveldene er kjøligere nå.

Dette er en begivenhet som vi gleder oss til hele sommeren. God mat og god drikke, gode venner og naboer. Langbord ute og høy stemning.
Når desserten (frukten) kom på bordet ble det stopp. Jeg maktet ikke å få ned en eneste bit mer. Jeg var mett til langt utpå mandagen.
Først lasagne, deretter stykker av kalvekjøtt i tomatsaus og så kunne vi velge mellom kanin eller kylling, stekt i vedfyrt ovn i lag med små potetbiter. Deretter frukt og til slutt kake.

Hjemmelaget vin, cola, vann og annet drikke ad lib.  Kaffe til kaken selvsagt. Vi kjørte bil ned selv om det bare er  5-600 meter. Det er vi glade for, det hadde vært stritt å gå hjem når vi var så stinne.

For våre norske Facebookvenner la vi ut en video. Leonardo ville ikke at hans elever skulle se hvordan læreren oppførte seg i fritiden.   Denne videoen kommer ikke i den offentlige bloggen.  Det hadde sikkert gått greit i Norge, men her har lærere nok større autoritet.






Det går mot høst her også. Selv om vi har mellom 25 og 30 grader midt på dagen er kvelder og netter kalde. Vi har begynt å stable inn for vinteren. I dag var de en av parasollene som skulle slås opp som livd for vind og tørking før den ble tatt inn. Da oppdaget vi denne lille krabaten som hadde tatt skjul i foldene....

Han ble ikke med inn.


Slik går no dagan.... før innrykket av nordmenn i høstferien.


lørdag 21. september 2013

Notte da favola

For et par uker siden skulle jeg et ærend til en butikk i Villa Castelli. Som så ofte oppdaget jeg at åpningstidene er svært så fleksible og butikken var stengt.
For å slippe å dra hjem igjen med uforrettet sak gikk jeg en runde i sentrum mens jeg ventet på at butikkeieren skulle innfinne seg.  Forøvrig for første gang, det er en by som det er uhyre vanskelig å finne parkering i.
I hovedgaten hang det en plakat som viste til at det skulle være byfest den 13.

Det så interessant ut og siden Lisa var på besøk den uken dro vi avgårde.

Og fest var det. Opptreden av gateartist, salg av forfriskninger etc.












Og bymuseet var åpent. Det hadde hovedfokus på gjenstander som var tatt opp fra graver datert til 4. århundre f.kr. Mye vakkert, bl. annet denne signetringen i sølv.















Lisa fikk endatil forsøke å lage orrechiette, den pastatypen som er typisk for området.











Men til slutt var det orkesteret som tok kaka.

Her var det glede over musikken.








tirsdag 10. september 2013

Oppholdstillatelse

For en tid siden skrev jeg mail til kommunen og ba om å få tilsendt en kopi av min tillatelse. Dette resulterte som vanlig når det gjelder mail, i ingenting.  
Jeg besøkte da det kontoret som steller med slikt bare for å få vite at slik tillatelse hadde jeg ikke. Og jeg kunne heller ikke få slik tillatelse. Det hadde politiet i Brindisi bestemt. 
Norge er ikke med i EU.

Ikke at vi nødvendigvis har bruk for tillatelsen akkurat nå, men av og til kan den være nødvendig. 

Men, fortsatt syntes vi det var rart dette med oppholdstillatelsen.  Vi er registrert i kommunens registre som innbyggere og betaler eiendomskatt og renovasjonsavgift likt det som italienerne betaler.  Forøvrig mye lavere eiendomskatt enn "utlendingene" som har feriebolig.

Vi snakket med vår venn Maurizio om dette og han tilbød seg å bli med på Anagrafekontoret (folkeregisteret) for å få avklart det hele. Men, det nytter ikke bare å møte opp. Da ville vi bli møtt med allslags unnskyldninger fra funksjonæren slik at vedkommende slapp å ta innviklede avgjørelser.  Nei, her måtte det bestilles tid. 
Og tid ble bestilt, tirsdag kl. 16:00 nøyaktig skulle vi stille på Anagrafekontoret. Og det gjorde vi. Men, vedkommende som vi hadde avtale med var ikke på kontoret! 
Vi hadde med en mengde papirer. Inkludert en utskrift fra en offentlig italiensk side som fortalte at Norge var med i EØS og at vi dermed skulle behandles likt EU-innvånerne. Linken til dette dokumentet fikk vi fra den norske ambassaden i Roma.  (hele folket i arbeid).

Men ved hjelp at Maurizio gikk det hele som en drøm. Vi måtte på byen for å finne en tobakksbutikk for å kjøpe "bollo" for € 16 pr stk. Dette er en form for avgift som brukes i mange sammenhenger. Så til slutt fikk vi hver vår Permesso di Siggiorno. 



Men den gjaldt bare i seks måneder. Etter det måtte vi datere og signere dokumentet selv, så gjaldt det i seks måneder til. Skulle vi etter den tid trenge en ny "Permesso di Siggiorno" måtte vi bare komme tilbake. Pipen hadde fått en helt annen lyd. Takket være at vi hadde med en innfødt.

Hvis jeg skulle valgt en ny gesjeft måtte det vært å selge papir til det italienske byråkrati.

Ikke for det, det finnes byråkrati i Norge også. I 2009 søkte vi og fikk innvilget skjema E121 fra NAV. Det er viktig når vi "bor" i utlandet. 
Jeg tenkte at kanskje burde jeg ha en kopi av dette før besøket på kommunen. 

  • 22. august skrev jeg til NAV og ba om en kopi.
  • Nesten umiddelbart svarte NAV at jeg måtte skrive til NAV Internasjonalt.
  • Samme dag som jeg skrev dit  kom det svar fra NAV Internasjonalt at slike ting måtte jeg kontakte HELFO om. Noe jeg gjorde. 
  • Etter noen dager kom det tilbakemelding fra HELFO om at slikt var det  NAV Internasjonalt som tok seg av. 
  • For to uker siden kom det tilbakemelding fra NAV Internasjonalt at: "Din henvendelse overføres til fagavdeling for besvarelse."


Siden har ingen hørt noe mer. Nå har jeg ikke bruk for dokumentet, men det vil bli interessant å se hvor lang tid det tar før dokumentet evt. kommer. 

Det kan være verdt å nevne at en italiener må igjennom samme møllen for å få en Permesso di Siggiorno. Det er bare fødselsattest og dødsattest som er "permanent", alle andre forhold kan endres etterhvert.


Bloggarkiv

Følgere