Arrivo subito

"Arrivo subito" står det av og til på døren til noen små butikkdører i området. Utlagt; vi kommer snart. Det er vanskelig å forholde seg til dette for oss utlendinger. Vi er vant med at butikker åpner om morgenen og er åpne til de stenger for kvelden. Ikke slik her. Her åpner de en gang på morgenen/formiddagen, er åpne til siestaen begynner en gang mellom 13 og 14. For så å åpne igjen en gang mellom 15;30 og 17:30. Ingen vet sikkert nøyaktige tidspunkt og det finnes ingen oppslag på butikkdørene.
Hvis vi ringer når butikken er stengt, er det ingen som tar telefonen, selv om det er mobiltelefon.  Større butikker har nettsider, vi har funnet èn eneste utenom de større supermarkeder, som har oppgitt åpningstidene på nettsiden.
I Martina Franca, den største byen i nærheten av oss, finnes det en eneste dagligvarebutikk som har åpent hele dagen, pluss litt på søndager. I Ceglie Messapica, "vår by", finnes kanskje en. Vi er ikke sikre for det er en butikk med noe høyere priser og lavere kvalitet enn der vi normalt handler. Hvis vi, mot formodning, drar til en butikk som er åpen, midt på dagen, er vi ofte de eneste kundene på dette ukristelige tidspunktet. Skikkelige innfødte er da selvsagt hjemme og lager mat, spiser eller tar en ettermiddagslur.

Når vi i slutten av juli får norgesbesøk tenkte vi at vi ville finne ut om det var mulig å finne en konsert av et eller annet slag som vi kunne dra til. Cave di Fantiano er alltid en sikker vinner og vi søkte etter program som kunne være interessant. Og, av alle ting, Miriam Makeba skulle ha konsert den 27. juli. Interessen var stor hos våre besøkende og vi skulle dra avgårde for å kjøpe billetter på lørdag. Samme dag fikk vi mail der det ble konstatert at damen var død i 2008!! Da tenkte vi at det kanskje var en hyllestkonsert eller lignende. Siden vi allikevel var i en by der det var et billettutsalg stakk vi innom. Det viste seg da, til almenn lått og løye at konserten var reell nok, bare at vi var en smule sent ute, arrangementet var i 2005. Det sier litt om hvor oppdatert nettsidene til arrangørene er.
Det finnes en egen side som forteller om arrangementer som skjer i området. Ulempen er at det viser stort sett det som skjer neste uke, ikke noe som skjer i neste måned.
Tålmodighet er visstnok en dyd, men vi har ikke fått denne dyden utlevert.

Ellers gikk vi tomme for vann på søndag ettermiddag. Midt under vanningen. Heldigvis har vi en tank på taket som inneholder ca 500 liter og vi har bestilt ny vannlevering til mandag formiddag.  Ingen krise, men fra tanken på taket er det for lite trykk for å få varmt vann. Men ingen ulemper uten fordeler. Nå var det mulig å få renset opp i cisternen. Stigen ble satt ned, utstyr til rensing ble funnet fram og nedstigning ble foretatt.
På bunnen lå det først og fremst rester fra ombyggingen av pumpehuset i fjor. En bøtte betongbiter ble fjernet. Det var bra å få vite hvor alt sanden som tettet vanningsanlegget kom fra. Deretter ble ca èn centimeter slam sopt og skylt ned mot laveste punkt der det var mulig å få det samlet i bøtte og heist opp. For å si det mildt, det var en drittjobb. Blant annet ble det fjernet to gekkoer og en død slange. Det blir sikkert god gjødsel for jorden der alt grøppet havnet til slutt.
Jeg har vært nedi en gang før. Det ble en opplevelse av de sjeldne. For nye lesere, jeg har blogget om det her. Da skrev jeg at jeg aldri skulle ned dit igjen. Jeg må visst bli mer forsiktig med å bruke ordet "aldri".

Vi var ganske skitne begge to når jobben var gjort. Akkurat når jeg hadde kommet opp, stoppet en blå bil utenfor. Francesco, Cira og Eliana kom innom for å be oss på kaffe i lamia'en.  Som vanlig på søndag ettermiddag. Sevsagt ville vi det. Etter en halvtime med rydding utenfor og vask av legemer, klesbytte og alminnelig hygieniske tiltak var vi klar for besøk. Ved ankomst så vi at Rosa var med, denne gang etter å ha sittet i bilen og ventet mens de andre tre var inne hos oss. Franco og Pina var også tilstede. (som vanlig).
Lamiabesøk er alltid kjekt. Denne gang hadde Franco og Pina kjøp med iskake, Cira hadde bakt torta con frutti. Francesco snakker ofte litt svensk med oss. Selv om mye av det han kunne for førti år siden er gått i glemmeboken, husker han nå mer og mer detaljer. Plutselig banner han på svensk, eller begynner å telle eller synge.Og han kan hele sangen og forstår hva han synger. Til stor overraskelse både for oss og han selv.

I juni kommer lille Lucas på besøk. Det kjekkeste for en femåring er bading. Og da må det basseng på plass. Tidligere har vi kjøpt basseng med en luftfylt pølse øverst. Som punkterte lett og som var vanskelig å lappe.

I fjor punkterte det når vi pakket det ned og dermed ble nedpakking erstattet med en tur til søppeldunken. I år kjøpte vi et litt dyrere, men som hadde ramme av stålrør.
Allikevel blir det en rimelig løsning i forhold til å bygge og drifte et nedgravd basseng.




For å få best mulig underlag valgte jeg i år å bruke jordfreseren først for å lettere å få vatret av og få et slett underlag.

Mye jobb i varmen, men så ble resultatet bra til slutt. En gammel presenning ble først lagt ned, deretter underlaget som fulgte med bassenget.  Så startet monteringsarbeidet. Når jeg hadde kommet vel halvveis med monteringen av den øverste rørkanten oppdaget jeg at det manglet to rør av de øverste og to bein.

Nedtur de luxe.

I butikken sa de at dette var første gang de hadde opplevd slikt. Det var første gang for meg også, svarte jeg. De skulle sette i gang med å skaffe nye deler mandag morgen og når de ankom skulle rørene leveres på døren hos meg.
Så får vi se hvordan det går videre.