Festivitas

Nabo Pasquale og Vita har vært gift i 38 år den 22. april. Det måtte markeres og vi ble (selvsagt) invitert med. De har vær her flere ganger, både han alene og begge i lag for å forvisse seg om at vi kom. Vi forsøkte etter beste evne å tilpasse oss "italiensk tid" som betyr at vi i alle fall ikke skal komme for tidlig.
Rett før vi dro stoppet Mimmo og Lina utenfor. De hadde fått en pose egg forleden og nå hadde Lina bakt kake til oss som takk.  Mens de var her stoppet en bil utenfor og en ukjent mann kom mot oss. Hilste pent på alle og begynte å drøse med alle. Om vi var tyskere? Han snakket nemlig tysk må vite. Selv om vi svarte benektende på dette fortsatte han på en blanding av tysk og italiensk. Han bodde ikke langt fra oss og om det var mulig ville han satt pris på besøk. Kaffi'en var alltid klar for gode naboer.

Og så stoppet Raffaele også utenfor. Hilste på alle utenom oss. Han hadde travelt og ville bare minne oss på at vi måtte komme oss avgårde til festlighetene.   Vi er ikke "størbidde" og dro umiddelbart. Det ble kjekt gjensyn med alle tilstedeværende. Ikke minst kjekt var det å treffe lille Federica (3½) igjen. Hun hadde spurt etter Sofia og Livar hver gang de hadde dratt forbi på vei til Nonno e Nonna. (Italienerne forstår ikke at noen kan hete Sofie med e til slutt. Hunkjønnsord slutter nemlig med a.)

Vi var ikke så mange, bare elleve rundt bordet, men antallet la ikke noen demper på stemningen.  Det begynte med lasagne. Vi har spist lasagne mange ganger før, men aldri smakt maken. Etterpå var det to slag kjøtt (kalv og svin)  to slags frittata og så kylling og kanin i lag med poteter. Så peanøtter og frukt, jordbær og til slutt to slag kaker,  kaffe og likør. (samt grappa for spesielt interesserte)   Vi fortale at vi ofte spiste jordbær med sukker og balsamicoeddik. Det hadde ingen prøvd før og eddiken kom på bordet i en fart. Og fikk avsetning. Jordbær i Italia smaker endel "tammere" enn i Norge men med balsamico til smaker det veldig godt.

Det ble spørsmål om vi hadde grappa i Norge. Vi nektet og fortalte om den norske potetspriten;  akevitt. For å demonstrere dro jeg hjem og hentet en skvett som var igjen av Løitens Linjeakevitt. Det var en ny opplevelse for de fleste og Raffeales svigerfar ytret ønske om at vi burde ta med noen flasker til ham. Når han fikk høre hva det kostet i Norge ble interessen helt borte.
Det utløste en diskusjon om prisnivå, lønninger og pensjoner. Nicole forklarte at han og konens pensjon tilsammen utgjorde ca 11500 kroner utbetalt pr. måned. Det var ikke mye, men de klarte seg relativt bra syntes de. Vi er såpass trygge på vennskap og kjennskap at vi tør fortelle om hva vår inntekt er, noe som skaper hoderisting og vantro. Men, ikke misunnelse!! De er fornøyde med seg og sitt og lever sitt liv som de har råd og anledning til.  Og på tross av lite penger så har de et godt liv!