onsdag 31. august 2011

Det lyser i stille grender......


Tidlig i sommer hadde vi besøk av den sorten vi ikke liker. Noen hadde forsynt seg med de gamle solcellelysene vi hadde montert på muren. De var gamle og lyste så lite at utskifting var planlagt til høsten. Det er til pass for tyvene at de stjeler noe som nesten ikke virker. Vi få håpe de har mye arbeid med montering før de oppdager at neste år er det ikke mer lys igjen.
Men, lys vil vi ha og etter litt om og men bestemte vi oss for å droppe solceller og heller gå for 220V anlegg. Bufano i Villa Castelli ble besøkt og der fant vi pene lys i rustfritt stål som ble montert. På baksiden av muren brukte jeg vinkelsliperen for å frese et spor til ledningen. Lys ble montert, ledninger strukket og koblet i boksen ved porten, der portlyset også får sin strøm. Etter montering ble strømmen slått på - ikke lys. Måleverktøyet viste at det var strøm så hvorfor ikke lys??? Til slutt kom løsningen - tidligere var det montert elektrisk lås på porten og det var de ledninger jeg hadde koblet meg inn på. 12 volts anlegg. Ny kobling gjorde at lys kom over land.

Gleden var stor, men nå husket jeg at jeg tidligere hadde forsøkt med skumringsrele på samme sted uten å få det til. Releet ble funnet fram igjen og etter mye plunder og heft virket det også. Så nå slår lyset seg på når det mørkner og lyser i ca fire timer før det slukkes.  Gleden var igjen stor.

Ulempen er at det i grunnen  lyser alt for mye med de pærene jeg fikk med. Løsningen ble bestilling av 2W LED-pærer fra Dealextreme.com. Vi får se hvordan det ser ut når de kommer.

Sporet til ledningene måtte lukkes og der ble det brukt samme stoff som vi brukte til å pusse muren utvendig mot veien. Jeg hadde ca 20 kilo igjen og prosjektet ble igangsatt. Med hell.  Men, når det var gjort ble det en hvit stripe øverst på muren. Resten av muren måtte behandles også. Flere blandinger ble forsøkt, 1 del kalk og 1 del pussblanding, 2 deler pussblanding og 1 del kalk og til slutt ren pussblanding.  Det siste ble penest.  Når forsøkene var vel unnagjort ble det enda klarere at den delen av muren som er synlig fra innkjørselen bør behandles. Arbeidet ble igangsatt, etterhvert ble mer puss innkjøpt og tirsdag ettermiddag kunne ryggen rettes og resultatet beundres.

Fordelen er at her i Italia kan man kjøpe det nødvendige som pulver som bare skal tilsettes vann. I dette tilfellet en blanding av kalk og sement. Etter påføring og bittelitt tørking vaskes det over med kalkkost for å jevne ut striper etter mureskjeen og resultatet blir bra.

Ulempen er at nå synes forskjellen mellom de forskjellige murene godt.  Resten må også pusses.  Det er å håpe på at det blir litt kjøligere slik at arbeidet kan gjøres uten parasoll og med brillene på.

Dette arbeidet tar tid. Lang tid. Jeg klarer ikke å jobbe lenge om gangen, selv om klimaet gjør at leddgikten ikke gir store plager.

Det var godt etterpå å kunne gjøre som Sofie gjorde tidligere på dagen;


I hagen og rundt omkring gror og vokser det. Alt som er gammelt overlever. Mandel ligger til tørk i solen, det samme gjør fiken. Fiken deles nesten i to før de legges til soltørking. De skal visstnok inn i stekeovnen en liten tur for siste tørking før det legges en mandel inni og halvdelene lukkes sammen.


Vi får se etterhvert om det blir suksess. Vi forsøkte i fjor men da ble det ikke godt resultat. I år bruker vi fiken fra andre trær. De smaker forskjellig etter hvilken type tre det er. Ett tre bærer to ganger. Første gang noen digre frukter som kalles fieroni. De kan bli ett hekto hver!
De andre trærne er sikkert "selvaggio" - ville. De har mer av den fikensmaken vi er vant til.
Vi gir vekk så mye vi kan, både egg og fiken, men allikevel blir det mye fiken til hønene og hanen (Bøgvald).

Bøgvald setter stor pris på fiken. Det er den eneste gangen vi ser at han spiser uten å rope på hønene for å fortelle at det er godteri å få tak i.

Potter og kar krever vanning. Og når de får vann blir det overflod.  Det er en fryd.





Søndag var vi igjen invitert til lamiaen til Francesco og Cira. Da sier vi sjelden og aldri nei. Denne gangen hadde vi bestemt oss for å holde ut litt lenger enn vanlig og ikke bare stikke hjem når vi følte oss trette.




Det ble en spesiell kveld. Når vi kom var allerede datteren Antonella med kjæresten Francesco på plass. Ciras søster Rosa var der også selvfølgelig og etter relativt kort tid ankom også Francesco og Guiseppina. (Franco og Pina) Mye godt drøs og latter. Cira serverte vått og tørt av mange slag. Det mest spesielle var en gjærdeig som var veldig bløt. Små biter ble frityrstekt og deretter servert varme. Spises enten som de er eller med salt eller sukker.




Mennene - les; guttene, er opptatt av duppeditter som alle andre menn. Francesco dro fram musikkanlegget og PC'en og startet aggregatet. Jeg koblet til min telefon og plutselig hadde vi Spotifymusikk. Det var rart å høre at noen ganske få gamle melodier ble gjenkjent. Og sunget til!!

Apropos synge til. Litt senere på kvelden koblet vi ifra min telefon og da ble anlegget forandret til karaokeanlegg. Innsatsen var på topp, resultatet var mer så som så. Det var ikke alltid like lett å identifisere hva som faktisk ble sunget i forhold til hva som skulle vært sunget.
Men løye, JA!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

SLUTT

 Så er eventyret over.  Etter at paret fra Belgia trakk seg fra handelen satte megler i gang igjen.  Vi ba ham sette opp prisen til 110.000,...