tirsdag 15. august 2017

Hus til salgs.

Nei, vi skal ikke selge bare så det er sagt til å begynne med.

Men, norske venner av oss skal selge eiendommen sin. Og vi har valgt å hjelpe til så langt vi kan.

Derfor blogger vi om det og ber om hjelp til å spre informasjon slik at hvis det er noen som er på jakt etter hus i Italia kanskje kan se dette som et alternativ.


Les mer om prospektet her.  


Det vil komme flere bilder og informasjon etterhvert.

onsdag 2. august 2017

Getting there is half the fun

Eller på norsk; noen ganger er reisen målet.

I utgangspunktet er jeg optimist. Tar alle gleder på forskudd, all planlegging er kjekt og nedturer får man ta hvis de mot formodning kommer.

Brannen for et par uker siden var en slik nedtur. Den er tilbakelagt og planlegging til neste tur er i full gang.
Billetter for Livar er bestilt for lang tid siden. Fordelen med å bestille i meget god tid er at prisen er lavest da. Ulempen er at det kan skje endringer av billetten. Det har skjedd denne gangen. Utreisen er forskjøvet seks timer, det samme er ankomsten som nå skjer sent på kvelden den 26. september.

Om Sofie blir med denne gangen også er mer usikkert. Hun er fremdeles ute av transplantasjonskøen og har hatt flere operasjoner for å fjerne føflekkkreft. Vi tror, men vi vet ikke om alt er fjernet og om hun er frisk nok til å komme inn i køen igjen. Vi vet heller ikke når vi får vite og det er noe av det vi liker minst. Det kan gå en måned til før vi får vite.
Det er allikevel noe positivt; når hun kommer tilbake på listen for transplantasjon kommer hun inn i køen på samme sted som hun var tidligere.

Imens planlegges det for oppholdet i Villa Serena.
Brannen, eller mer korrekt spredningen av brannen over vår eiendom var ikke noe vi likte. Det skyldtes høyt tørt gress. Tidligere år har jeg kunnet holde graset nede på et akseptabelt nivå, men når det går lang tid mellom hvert besøk blir det vanskelig.
Vi kunne leiet en bonde til å kjøre skålharv over stykket.

Det er slett ikke problemfritt. Det blir liggende mye gras igjen både over og delvis under jorden og terrenget blir veldig ujevnt. Dermed må det kjøres flere ganger i løpet av året. Hver gang koster det mellom €50 og 100. Forsåvidt ingen upris, men det blir fort penger av det.






For et par år siden slo jeg hele stykket med rydningssag.

Det bråkte og etterpå føltes det som om ryggen var av flere steder.  Men etterpå kunne jeg kjøre jordfreser og få hele stykket slett og jevnt.   Slik er jorden nå.

Neste forsøk blir slåmaskin. Eller som det heter i Italia; Motofalciatrice.

Da kan det gå an å få slått gras som er både høyt og lavt.  Kunne jeg i tillegg funnet en bonde som trengte høy kunne jeg slått to fluer i en smekk, men det blir nok heller vanskelig. Det blir nok heller oppsamling og brenning etter at jordfreseren har gått noen runder.



torsdag 20. juli 2017

Pyromanene er løse

Det brenner.
Det var meldingen fra Giuseppe fra alarmselskapet torsdag kl. 16:48.  Forsåvidt ikke noe nytt, men denne gangen er vi i Norge, ikke i Villa Serena.

Tomten på nordsiden har et uavklart eierforhold. Der gjelder regelen om førstemann til møllen. Derfor er det forskjellige drivere fra år til år, alt etter hvem som er først til å får sådd. For å få bort gammelt gress setter de fyr og stikker av.
Det finnes en annen mulighet også, nemlig at det kastes en sigarett fra en forbipasserende bil.

Uansett grunn, i dag brant det heftig. Det har ikke regnet på lang tid og med temperaturer mellom 30 og 35 og luftfuktighet under 20% tørker det meste ganske fort.
Det har aldri vært så god fyr så lenge vi har hatt hus der.

Bildet av nabotomten er tatt fra veien på hjørnet av vår eiendom.












Ilden har vært så kraftig at den har hoppet over muren og brent i grønnsakhagen vår. Noe gammelt treverk som lå under litt plast på andre siden av garasjen  brant også opp. Bjørnebærhekken på nabotomten er sannsynligvis nedbrent.

På baksiden av huset har den også beveget seg inn på tomten. Det som vi kaller bakhagen er utbrent. Hvordan det har gått med frukttrærne vet vi ingen ting om.
Rundt huset har det også vært god fyr. Mesteparten av veden i vedstabelen har heldigvis ikke brunnet opp. Kanskje takket være brannvesenet.

Vi har et "oppå-jorden" basseng. Det har ikke brunnet, men har krympet.
Det var ødelagt fra før og bare sto der for å holde ugras borte i tilfelle vi ville kjøpe nytt basseng en eller annen gang.


Det som er mes bekymringsfullt er hva som har skjedd med busker og trær. Vi kan se at "Vita Americana" har lidd vondt. Men vi regner med at den klarer av det meste.
Blåregnen har også klart seg og er nok også en av dem som er vanskelig å drepe.
Heldigvis er også annekset uskadet så langt vi kan se.

Etterhvert dukket brannvesenet opp og fikk kontroll over situasjonen.


Etterord;
Hadde dette skjedd for 20 år siden hadde vi sannsynligvis ikke visst noen ting før vi kom tilbake til Villa Serena. Kanskje en mistanke etter en skurrete telefonsamtale der en person snakket en nesten uforståelig italiensk dialekt.  Nå fikk vi vite om det mens det skjedde. Den tekniske utvikling slutter ikke å forundre og imponere meg. 

Oppdatering 21. juli.
Cosmopol, vårt alarmselskap er de som har holdt oss oppdatert på det meste underveis. Det har også vår nabo; Maurizio. I går kveld kom det melding fra Giuseppe (Cosmopol) om at han hadde vært tilbake og låst porten idet alt var slukket.  Fra Maurizio fikk vi bilde av vedstabelen som brant lystig tidligere på kvelden. Hvor mye brannvesenet har klart å slukke vites ikke. 

Det gamle bassenget var begge bekymret over. 
Jeg kunne berolige og fortelle at det allerede var punktert flere steder og skulle byttes dersom barnebarna ville komme på besøk.


tirsdag 11. juli 2017

Slutt igjen

Så er det over for denne gangen også.  Det har vært kjekt for Sofie å endelig kunne komme tilbake til Villa Serena, selv om grunnen til muligheten kunne vært kjekkere.

Men, nå er engang livet slik at vi ikke vet hva som skjer framover. Heldigvis.

Men uansett, vi har hatt noen herlige dager her i vårt paradis. Vi har hatt mulighet til å spise og drikke godt, både på plasser vi er godt kjent og på nye spisesteder som har overrasket veldig positivt.  Fra den enkleste pizza hos La Capricciosa i Ceglie Messapica


video

til Relais Masseria Sant'Elia ute på landet i Martina Franca.
Vi har brukt dette oppholdet til mer utespising enn vi har gjort noen gang tidligere. Sofie har gledet seg ekstra til denne turen, nettopp på grunn av maten i Puglia. Jeg er fullstendig klar over at alle regioner i Italia påstår at akkurat de har den beste maten. Forskjellen er bare at her er det ikke en påstand, det er noe vi vet. 

Vi kom for sent til å få smakt egne moreller. Vi nådde akkurat å plukke den siste aprikos fra eget tre.
Vi ble akkurat lenge nok til å få se at Canna'en blomstret.

Men hver dag kunne vi beundre nye blomster på kapersbuskene.



Noen få dager har temperaturen vært så lav at det har vært mulig å arbeide ute. I alle fall hvis man startet tidlig om morgenen.

Nå er det bare å glede seg til neste gang. Går alt etter planen skal Livar nedover igjen i september. Men planer kan bli forandret på kort varsel.  Sofie kan jo få en etterlengtet telefon om at en donor er tilgjengelig. Da forandres alle planer på et øyeblikk og det blir full konsentrasjon om å få henne frisk igjen.

Så gjenstår å takke. Takk til Terje som hentet oss på flyplassen, takk til Geir som leverer oss tilbake til flyplassen. Takk for gode stunder i lag rundt matbord og for godt drøs. Takk til Hadi som hjalp med slåtten.
Og takk til alle våre italienske venner som tar så godt vare på oss. Uten dem ville oppholdet ikke vært så kjekt som det har vært.



søndag 9. juli 2017

Varme og mat.

Jeg oppdaget, litt for sent at jeg blogget nesten likt i to innlegg. Det får så være.

Vi har det varmt for tiden. Mellom 30 og 35 grader, Og det er her oppe i høyden på kanten av Itriadalen. Vi bor 353 meter over havnivå og nå i varmen er det en fordel. Nede på slettelandet, Grottaglie og andre byer og områder  på Salentohalvøya er det flere grader varmere. Vi var på besøk hos Geir og Anne Marie i går og der var det syv grader varmere enn når vi kom hjem. Deres hus ligger på 115 meters høyde.

Jeg hadde et lite ærend inn i annekset vårt. Skulle hente en hov på aluminiumskaft. Det brant i hånden. Jeg la ut termometer og kort tid etterpå viste det 45 grader. Slik er det med uisolerte trebygg her i "mezzogiorno".
Når vi vasker klær og henger det til tørk kan vi nesten ta inn det første vi hang opp når vi har hengt opp alt og er kommet til enden av snoren.  med 20% luftfuktighet er det ganske god klestørk. Det gjør også at varmen ikke føles så ubehagelig som vi husker fra en til til Brasil for noen år siden. Der var skjorten gjennomvåt etter å ha beveget meg noen få meter.

Lørdag kveld var det ut og spise igjen. Vi har fått mye hjelp av våre naboer Maurizio og AnnaLisa i forbindelse med Sofies bestilling av dialysevæske. Vi følte at vi måtte gjøre litt gjengjeld og ba dem finne tid og sted for en matbit.  De fant Relais Masseria Sant'Elia i Martina Franca.

Vi hadde fått beskjed om å spise lite i løpet av lørdagen for vi trengte å være sultne.
Og det var en korrekt beskjed. Langt ute på landet, etter å  ha kjørt på smale veier der det nesten ikke var plass til bilen, kom vi fram til Idas sted. Og vi ble meget godt mottatt. 

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal skrive om maten, men litt fortelling må til.  Først av alt, dette er ikke et sted man bare dukker opp til og får bord. Det må forhåndsbestilles minst en dag i forveien. Grunnen er at kokken ikke bruker (kjøleskap og)  fryser. Når bordbestilling er foretatt, blir det innkjøpt til kveldens måltid om formiddagen.  Dermed er man heller ikke sikker på hva man får servert, man bare vet at det er rikelig.  Vi fikk minst 15 forskjellige antipasti før vi fikk kjøttrettene. Sistnevnte var små koteletter av geitekje og biff av kalv.  Maten fikk følge av en rødvin fra Tenute Girolamo (fra øverste hylle) 

Er du i området, ta en tur dit.  Har du GPS så får du koordinatene her;  N 40.44.102 Ø 17.18.373









Bloggarkiv

Følgere